Eksponeringsbracketing, eller gaffelbelysning som det også kan kalles, er en fotograferingsteknikk der man tar flere bilder av samme motiv med litt forskjellig eksponering. Ofte innebærer dette å ta tre bilder: ett som er normalt eksponert, ett litt undereksponert og ett litt overeksponert. Denne metoden er nyttig i mange situasjoner, la oss se nærmere på hvordan den fungerer.
Grunnleggende om gaffelbelysning
Å oppnå korrekt eksponering kan være komplisert. Det er flere faktorer som spiller inn, som hvordan kameraet måler lyset i scenen, kameraets dynamiske område, og selvsagt, hvilke innstillinger som brukes. Noen ganger kan man også bevisst overeksponere bildene litt for å få mer informasjon i RAW-filen, uten å miste detaljer i de lyseste partiene.
Med alle disse variable faktorene er eksponeringsbracketing en pålitelig teknikk for å sikre god eksponering i felt, og å fange detaljer som er vanskelig å gjenskape i etterbehandling. Ved å ta et bilde som er litt undereksponert og et annet som er litt overeksponert i tillegg til det normalt eksponerte bildet, har man en buffer. Selv om man bommer litt på den optimale eksponeringen, har man fortsatt bilder med brukbar informasjon. Landskapsfotografer refererer gjerne til disse som «sikkerhetsbilder», og det gir mening.
Det er også flere fordeler med gaffelbelysning. For det første kan man skape HDR-bilder (High Dynamic Range) ved å kombinere de ulike eksponeringene. For det andre kan man manuelt blande deler av de ulike bildene for å få et optimalt resultat. Og for det tredje kan man bytte ut uønskede elementer i bildet med informasjon fra de andre bildene, i stedet for å bruke digitale verktøy.
Det er imidlertid viktig å huske på at eksponeringsbracketing fungerer best i visse scenarioer. Den er primært egnet for landskaps- og arkitekturfotografering. Hvis man fotograferer mennesker, dyr eller andre motiver som er i bevegelse, vil gaffelbelysning som regel ikke være praktisk, og det kan være bedre å ta enkelte bilder med varierende eksponeringer.
Slik tar du parenteseksponeringer
Det finnes to hovedmåter å ta parenteseksponeringer på: manuelt og automatisk.
For å ta eksponeringer manuelt, må du først stille inn kameraet som vanlig. Det er en fordel å bruke stativ, men ikke nødvendigvis. Når du har tatt det første bildet, endrer du eksponeringskompensasjonen, lukkerhastigheten eller ISO-verdien med omtrent ett trinn og tar et nytt bilde. Gjør deretter en ny justering i motsatt retning, omtrent to trinn fra det første bildet, og ta et tredje. Nå skal du ha tre bilder med ulik eksponering: ett undereksponert, ett normalt og ett overeksponert.
For å ta automatiske eksponeringsbraketter, må du konfigurere innstillingene på kameraet. Fremgangsmåten vil variere litt fra kamera til kamera, så det kan være lurt å sjekke bruksanvisningen for nøyaktig veiledning. For mitt Canon 5D Mark III kalles det «Exposure Comp./AEB Setting». Se etter noe som refererer til «Bracketing», «Exposure Bracketing», «EB» eller noe lignende i menyen din.
Her kan du justere eksponeringskompensasjon og antall bilder som skal tas. På bildet over ser du at kameraet er innstilt til å ta ett undereksponert, ett normalt eksponert og ett overeksponert bilde. Avhengig av kameraet, kan du også velge rekkefølgen bildene tas i, og om du vil ta tre, fem eller til og med syv bilder.
Når du har konfigurert eksponeringsbracketing og holder utløserknappen nede, vil kameraet ta en serie bilder med automatisk varierende lukkerhastighet.
Fordelen med manuell gaffelbelysning er at du kan justere enten lukkerhastighet eller ISO. Å endre blenderåpningen påvirker utseendet til et bilde for mye. Når du bruker kameraets automatiske bracketing, vil det kun endre lukkerhastigheten, men denne metoden er raskere og fungerer automatisk når den er konfigurert. Velg den metoden som passer best for situasjonen du er i.
Gaffelbelysning er en nyttig sikkerhetsfunksjon, spesielt for landskapsfotografer. Når jeg har brukt tid på å sette opp et bilde, tar jeg ofte noen braketter i tilfelle jeg trenger dem.